3 Dikt

I dag har hele klassen funnet seg tre dikt hver, som vi skal presentere her i bloggene våre. Mine tre dikt ble:
"Hopsekråpse" av Iben Sandemose fra Lykkens Frakk
"Trappen ned" av Jan Erik Vold fra Drømmemakeren sa
"Høstjevndøgn" av Jan Jakob Tønseth fra Referanser (fjærne og nære)

Hopsekråpse
en liten dame
i en enda mindre kropp
med bittesmå muskler
fnugglette kneskåler
pinnetynne ben
armene er luftige
som flypost
hodet skjørt
som en såpeboble
en smal og spinkel en
som rommer
vræl og
hælvete
på
tynne
tynne
ben

Grunnen til at jeg valgte dette diktet var i hovedsak det at det fikk meg til å le. Høyt. Inne på biblioteket. I begynnelsen av diktet ser jeg nemlig for meg en liten, skjør, yndig og søt kvinne. Og man, eller i alle fall jeg, forventet at diktet skulle ende veldig trist. Men så kom det et vendepunkt der Sandemose går over til å forklare at denne lille, skjøre skapningen "rommer vræl og hælvete", og man forstår at dette er et hysterisk lite kvinnemenneske, som kjefter og smeller. Og min fantasi om en vakker, snill og kanskje litt sjenert kvinne sprakk og ble erstattet av en kjeftsmelle av et kvinnfolk. Og jeg måtte le. For jeg så denne kvinnen så detaljert for meg i hodet mitt, og når hun forandret seg til "vræl og hælvete" ble hun rød i ansiktet, og hoppet opp og ned mens hun kjeftet, og hun ble egentlig ganske skummel.



Trappen ned
er
trappen opp. Den lyser
hvit. Hvert

trinn
er en skoleklasse. Spark trappestigen
unna
- da er du i livets

skole. Du svømmer
i morild. Du
plasker i neon. Du sykler
i luft.

Jeg synes dette diktet på en måte kritiserte skolen, og alle forventningene og valgene man har. Jeg har selvfølgelig tolket det etter egne tanker, og nå som jeg skal velge meg en videre utdanning har jeg også lyst å "sparke trappestigen unna." Men jeg har likevel ikke lyst til å gå ut i det virkelige liv, gå ut i noen jobb. Skolen er trygg, det er det livet jeg kjenner. Og å "svømme i morild, plaske i neon og sykle i luft" høres ganske skummelt ut, men likevel veldig deilig. Disse, ja hva skal jeg kalle det? Metaforer? Poetiske bilder? Kanskje litt av begge.. Hvertfall; disse poetiske bildene (med metaforiske trekk) gir assosiasjon til ting som ikke er mulig, det er en drømmeverden, en fantasi. Mener Vold at livets skole er slik? Usikker og rar, men ganske deilig? Kanskje det er slik, jeg håper det. For nå skal jeg snart til å klatre lenger opp på denne trappen, denne hvite trappestigen. Men tilslutt sparker jeg den unna. Og da er det bare meg og livet igjen, og ingen trygg skole imellom.



Høstjevndøgn
Utenkelig
er møtet
mellom lys
og mørke.
Men
et varsel
har nådd oss
fra den høye pol:
Lyset må vike.
Og sakte, sakte
bereder vi oss
på mørke dager.
Vi har forstått:
Vi er på vei
mot stjerneis
og arktisk natt.

"Høstjevndøgn" valgte jeg av en enkel grunn: Følelsen av vinter. Det er den følelsen dette diktet gir meg. Følelsen av å gå og vente på snøen, og på at dagene skal bli mørkere. Jeg liker faktisk denne tida, selv om at det blir kaldt og hustrig. Diktet beskriver høsten, fra begynnelsen når det er utenkelig at lys og mørke skal møtes slik, til når vi aksepterer at lyset og varmen må vike, og til slutten når vi har forstått at vi går mot ”stjerneis og arktisk natt”, og vi kanskje gleder oss litt. Hver vinter blir jeg alltid like begeistret over stjernehimmelen, og lukten av vinter. Det er nemlig en spesiell lukt det der, du kjenner det i lufta: at nå er det snart snø, jul og vinter.


Det var altså de tre diktene jeg fant fram til, og du har hørt tankene mine rundt disse. Nå synes jeg du selv burde finne deg et dikt du liker, du kan bli overrasket over hvor enkelt det er. Og hvis du er ute etter en god latter anbefaler jeg erotiske dikt. Jeg fant et utrolig komisk et. Det har jeg faktisk lyst å vise dere:

Det veks
Det veks
eit tre i skrittet mitt
ei kvistut grein
ei krokut gran
ein skog av kvist og kvae
legg
eg meg på rygg
har eg
juletre

Dette diktet fikk meg i alle fall til å le! Det er skrevet av Alf Henriksen, og du finner det sammen med en rekke andre hysteriske dikt i Erotikk. En diktsamling du burde ha under puten.

Hilsen fra en meget poetisk Laura =)

Super Smash Bros!

Jeg har lyst å fortelle om det mest geniale spillet jeg vet om. Super Smash Bros. Det er et spill til Nintendo 64, og er ganske gammelt, heldigvis har det fått oppfølgere: Super Smash Bros Melee og Super Smash Bros Brawl. Alle til forskjellige Nintendo konsoller desverre. Dette spillet var da også eneste grunnen til at jeg kjøpte Nintendo Wii, som Brawl hører til, for på den kan man også spille Gamecube-spill (Melee), noe som er helt genialt.


Spillet er en sammensetning av kjente og kjære figurer fra forskjellige Nintendospill, som da kan sloss mot hverandre. Man kan spille opptil 4 stk samtidig, og jeg vet ikke hvor mange timer jeg og søskenbarnet mitt har brukt på det spillet. I Brawl er det også mulig å koble seg opp mot internett og spille mot folk fra hele verden.


Spillet har selvfølgelig andre muligheter også, man MÅ ikke spille sammen med noen andre. Det er lagt opp en slags historie man kan gå gjennom, i tillegg til andre utfordringer man får. Etterhvert som man jobber seg gjennom spillet og gjennomfører utfordringene kan man få nye figurer eller nyttige ting. I den siste utgaven, Brawl, er det så sinnsykt mye rart man kan gjøre, samle på, eller utforske, at det vil ta lang tid å komme gjennom det.


Spillet har definitivt utviklet seg, og det som gjør spillet så utrolig bra er den komiske sammensetningen av sverdmenn, prinsesser, pokemon og dyr, som sloss mot hverandre og har helt syke angrep. Under kampene kommer det også hjelpemidler ned fra himmelen som man kan bruke for å vinne. Men man må passe seg, enkelte av disse kan slå tilbake på en selv.


Jeg for min del er ikke noe stor fan av Nintendo Wii konsollen, jeg HATER de trådløse fjernkontrollene.... Men en ganske smart ting med Wii'en er at man kan koble Gamecube-spaker til den, og det går hardt utover de i disse dager. Jeg digger å kunne sitte inne å spille når det er kaldt og ekkelt ute.

Spill spill spill, og lenge leve barnet i oss alle! ;D